Jeg har flyttet!

Jeg har flyttet fra blogspot til wordpress for å få litt mer valgfrihet. Du finner meg nå på http://junepune.com
Velkommen!

torsdag 11. mars 2010

En kjempelang historie om en kjemperask fødsel.

Kvelden den 25.02 når jeg la meg kjente jeg det at jeg hadde halvregelmessige kynnere, som kom og gikk med mellom 10-14 minutters mellomrom og varte i noenog 40 sekunder. Ble liggende å ta tiden i en liten time før jeg sovnet.

Våknet igjen rundt kl 4 på natta av litt sterkere murringer, begynte igjen å ta tiden, og nå varte de rundt 30 sekunder og kom med 5-6 minutter i mellom. Klarte igjen å sovne, de var jo bare litt sterke kynnere trodde jeg..

Kl 7 våknet poden, og vi ble liggende i dobbelsenga å kose oss med Lille Larve Aldrimett, men når vi hadde kommet til de siste sidene måtte bare sambo ta over lesinga, da hadde «kynnerene» blitt så ubehagelig at jeg ikke klarte å være helt meg selv igjen,de kom da med ca 4-5 minutter i mellom, men fremdeles ikke mer en 30 sekunder lange.. Sendte en melding til mamma «I dag blir det baby» før jeg sto opp for å smøre matpakka som poden skulle ha med seg i barnehagen. Sambo kjørte han avsted litt over kl 8, og jeg skulle ringe føden mens han var borte.
Snakket med en hyggelig jordmor der som sa de at de var litt korte enda, og anbefalte meg å ta kontakt med vakthavende jordmor her på øya først, for å slippe å ta en bomtur.

Måtte ringe legevakten for å få navn og nr, og fikk et mobilnr, og jeg ringte sikkert 5 ganger og fikk bare mobilsvar.. En liten stund etter sambo hadde kommet tilbake tok jeg til vettet og ringte legevakten igjen, og fikk hjemmenr til jordmoren, der svarte hun kjemperaskt, og vi ble enige om å møtes på helsestasjonen om 15 minutter.. Helt ok det siden det er så lang tid det tar å kjøre dit..

Vi kom litt før henne, ca kl 9:10, da hadde jeg hatt 5-6 rier i bilen på vei dit. Vi fiikk et helt venterom for oss selv (takkoglov) og jeg hadde ytterligere 7-8 rier før hun kom.. Nå var de tette da, et par minutter i mellom, men fortsatt ikke mer enn 20-30 sekunder i lengde..

Kom inn på kontoret til jordmoren, måtte igjennom enda en rie før det var av med klærne og jeg kunne bli undersøkt, noe som var helt forferdelig og grusomt vondt, men til vår kjempestore overraskelse hadde jeg da 4, nesten 5 cm åpning. Både jeg og sambo, og ikke minst jordmor var kjempesjokkert, jeg hadde jo ikke hatt vonde rier i mer enn en liten time enda..

Det ble rekvirert ambulanse i en voldsom fart, og hun turte heller ikke la oss reise alene, så jeg og jordmor kjørte ambulanse og sambo i bilen bak. Fikk velge mellom å ligge eller sitte og jeg valgte det siste, jeg klarer bare ikke ligge med rier, får helt spader, og de gjør bare ekstra vondt. Men å sitte fastspent i et bilsete er ikke direkte behagelig det heller fant jeg ut etter hvert.

Ambulanseturen skulle ta ca 20 minutter, og det er de lengste 20 minuttene i mitt liv, når vi hadde ca 15 minutter igjen klarte jeg ikke være stille under riene lengre heller, og jeg ble bare mer og mer høylytt. Måtte be om unnskyldning til jordmor flere ganger for jeg regelrett brølte brillene av nesen hennes.. Men hun bare lo og sa hun hadde vært ute for verre uansett.. Snille, søte jordmoren.

Endelig kom vi frem til sykehuset og i det jeg blir geleidet ut av ambulansen og ned i rullestolen kjenner jeg at jeg må presse, og sier ifra til jordmoren som begynner å løpe med meg i rullestolen mot heisen, sambo rakk akkurat å parkere bilen og hive seg inn i heisen med oss. Jeg kjenner jeg ikke klarer å sitte lenger og prøver å reise meg opp, men blir ganske greit dyttet tilbake til stolen igjen med beskjed om å sitte stille til vi kommer på en fødestue..

Kommer oss opp på føden og blir dytta inn på første ledige stue, 3 jordmødre kommer løpende i mot oss for de hadde hørt hylene mine allerede fra heisen..
Blir løftet opp fra rullestolen og buksene, trusa og sokkene blir flekket av i en forrykende fart, blir undersøkt og nå har jeg 10 cm åpning og helt uten kant. Så da har jeg gått fra 0 til 10 cm åpning på mindre enn 2 timer, og fra 5 til 10 cm på under 20 minutter.. De tok fostervannet nå, siden jeg hadde trykketrang og ingenting var i veien for at hun kunne komme.

Fostervannet viste seg å være veldig mørkegrønt, og nå blir jordmødrene litt stressa, jeg MÅ ligge på rygg for å trykke, noe jeg følte jeg ikke klarte trodde jeg, men det gikk på et vis alikevel. Fikk beskjed om å trykke på neste rie, og da kjente jeg hodet komme helt ut i åpninge, og gud bedre så vondt. Da sa jeg ifra at dette ville jeg ikke alikevel. At jeg sluttet.. Men det var visst ikke mulig å si opp en fødsel gitt.

To pressrier til og lille skjønneste lillesøster har sett dagens lys. Sambo sa at når hun kom ut var det en veldig stygg lukt også, lukta gammel avføring. Og fostervannet hadde vært helt grusomt mørkt. Så hun har nok bæsjet for en god stund siden..

Rett etter fødselen prøvde jeg å legge henne til brystet, men hun bare sov.. Ville ikke være våken i det hele tatt.. Synes det var litt merkelig, for poden hadde vært lys våken i mange timer etter fødselen, og hadde vært ivrig på på puppen fra første stund.. Men denne snuppa bare sov og sov..

To timer etter hun var født, kl 12 dro sambo for å hente poden så han fikk se sin nye bestevenn for første gang, og han var så stolt. Store lille gutten min så lykkelig og blid. Og veldig glad for at babyen nå var på utsiden av magen..

Etter ca 4 timer sover lille snuppa enda, og hudfargen hennes skifter mellom grålilla og normal. Får beskjed om at dette ikke er noe å bekymre seg for siden det er ikke er uvanlig.

De måler O2 metning og får ikke mer enn 75-80 uansett hvor de måler og de blir litt bekymret og tilkaller lege for å se på henne. Han finner ikke noe fysisk galt med babyen, men O2 målingen blir ikke noe bedre uansett, og kombinert med at hun har sovet fra det sekundet hun blir lagt på magen min blir det tatt flere blodprøver av henne.

Etter en stund kommer barnepleier opp på rommet og sier det er bestemt at det skal taes UL av hjertet hennes. Javel tenker vi, og forbereder oss på å ta heisen ned 2 etasjer.. « Ja, så du må bare kle på deg, for helikopteret kommer om ca et kvarter og tar dere til sykehuset i Ålesund på barneklinikken der», jeg holdt på å deise i bakken, og det går opp for meg at dette faktisk er mye mer alvorlig enn jeg trodde.

Blir helt satt ut, og klarer ikke gjøre stort annet enn å sitte å holde hardt rundt både babyen og poden. Føler dette er mye mer enn jeg klarer og makter, er jo tross alt ikke 5 timer siden jeg hadde født enda.. Men klarer etterhvert å summe meg litt, og får på meg noen klær og får pakket tingene mine tilbake i veska.

Det kommer intet mindre enn fire stykker fra helikopteret for å hjelpe meg med alt jeg skal ha med meg og babyen. Det gjorde utrolig vondt å ikke få bære babyen min ut av sykehuset, og i helikopteret blir hun lagt i kuvøse for å kunne holde kontroll på metning, puls og temperatur. Og det gjorde så vondt, så ufattelig vondt å ikke ha babyen min helt inntil meg når det gjaldt som mest. Hun sov heldigvis hele veien, hadde hun grått hadde jeg fått totalt sammenbrudd tror jeg..

Ankom sykehuset etter ca et kvarters tur, helikopterpersonellet tok henne med opp på avdelingen mens jeg måtte bli igjen for innskriving nede. Og dama som skulle skrive oss inn sleit med å finne innstillingen på stolen sin så hun måtte bytte stol før hun kunne begynne. Og jeg var jo ikke utålmodig i det hele tatt. Satt bare å trippet. Men vi ble jo innskrevet til slutt og jeg kunne bli fulgt opp på Neonatal avdeling. Da jeg kom opp dit hadde de allerede fått henne opp i «senga» si, og en lege og en sykepleier drev å undersøkte henne.
Hun såg så sped ut, og med en gusten lillafarge på kroppen. Jeg klarte bare å stå ved siden av å se på. Sliten som ei strømpe, men klarte ikke sette meg ned, det var ikke 6 timer siden jeg fødte engang.

Undersøkelsene av henne tok ca 3 timer, masse lytting på hjerte og lunger, ultralyd av hjertet, og tilslutt røntgen av lungene. Og endelig kunne jeg få sette meg ned å holde henne igjen. Og det var helt herlig å kjenne den lille kroppen roe seg på brystkassa mi. Da hadde hun fått sitt aller første måltid på sonde og var mett og god.

Sambo ringte etterhvert opp på sykehuset for jeg hadde jo verken kunnet slått på mobilen min eller noe, siden der er så masse maskiner der, og ikke ville jeg forlate henne heller. Takk og lov for at han kom på å ringe selv. Jeg bare gråt i telefonen, klarte ikke si noe, så han fiksa fullfart barnevakt for poden hos farmor og farfar og kom en liten tur for å være hos oss. Og det var så godt å ha han der og snuppa på brystet. Han kunne ikke bli mer enn en drøy time men den var gull verdt alikevel.
Satt med snuppa sånn en times tid til før hun måtte legges i senga si igjen for å få ekstra oksygen.
Da benyttet jeg meg av anledningen til å få spise litt mat og få tatt meg den første dusjen etter fødselen. Trenger vel ikke si at akkurat den var noe av det beste jeg har opplevd den dagen. Da hadde det gått over 12 timer siden fødsel.

Etter dusj og mat gikk jeg ned igjen, og fant henne med en stor «dings» over nese og munn, ble først kjemperedd, men det kom raskt til en pleier som forklarte meg at dingsen heter cpap og skal hjelpe til med å få bort restene av det kjempedårlige fostervannet fra lungene. Fikk en god stressless, et skjermbrett og snuppa opp i fanget igjen, mye styr med alle ledningene men vi fikk det jo til på et vis.
Og sånn satt vi da, til kl 5 på morgenen, vekslet mellom å sove litt, se på den nydelige skapningen min og å gråte ut redsel og frykt. Jeg fikk også gitt henne bankmelk på sonden mens vi satt der.

Fikk tatt av cpapen også i 5 tiden og jeg fikk prøve å legge henne til brystet for første gang siden vi kom dit. Ikke veldig sugevillig, men det gikk mye bedre enn på barsel før helikoterturen iallefall. Og nå var O2 metningen hennes kjempebra! Helt normal uten verken ekstra oksygen eller cpap. Måtte selvfølgelig gråte en skvett for det også. Og nå fallt kroppen helt i staver, så jeg tusla meg opp en etasje og fant senga mi. Og der fikk jeg herlige 3 timer med søvn før jeg våknet uthvilt og klar for en ny dag på neonatal avdeling.

Lørdagen besto i grunnen av mye kos, glede over fremgangen og mating på sonde. Prøvde med puppen før hvert måltid men hun fikk ikke til å suge noe særlig. Jeg så for meg at hele amminga gikk skeis, men nektet å fokusere akkurat på det. Kjente jeg var veldig skuffa, men det ble alikevel bare en liten detalj.. Fikk også besøk av sambo, poden og svigers denne dagen, som gjorde den mye bedre. Jeg savnet poden noe sinnsykt disse dagene, det gjorde veldig vondt å være borte fra han.
Satt også store deler av denne natten i en stressless nede på neo, jeg fant ikke roen noe særlig i senga mi i etasjen over. Men prøvde alikevel å sove litt mer der siden ryggen min nå begynte å protestere.

Søndagsmorgenen kom med strålende sol, som resten av helga, men denne morgenen skinte den litt ekstra følte jeg, snuppa tok nemlig puppen denne tidlige morgenen. Og fikk ut litt råmelk. Lykkeligste meg da altså. Og denne formiddagen ble brukt til å legge henne til brystet hyppig.. Hun ble veid før og etter pupp, og på ettermiddagen fikk hun i seg så mye fra meg at sondemat i tillegg ikke var nødvendig, og hun fikk lov å regulere matinntaket selv. Fantastisk! Og en liten time etter det ble også O2 overvåkningen fjernet fra foten hennes. To ledninger borte, en igjen bare. Måtte selvfølgelig gråte en skvett for det.. Fikk besøk av mammaen min, poden og sambo i dag også.. Utrolig deilig å ha noen å lene seg på for noen stakkars timer.
Føllingstesten og alt det andre de skal sjekke ble gjort denne kvelden, da hun var 60 timer og gammel nok til det.

Natt til mandag ble tilbrakt i samme stresslessen, men nå som hun regulerte maten selv og den kom fra meg ville hun ha hver time. Så da ble det lite sjangs å strekke ut i senga på barsel. Så hele denne natta koste vi oss i stolen. Ammet, smilte og sov litt om hverandre. Og for første gang siden vi kom på sykehuset slappet jeg av og kunne kjenne litt på lykken over å ha fått en nydelig jente. Nå var alt i orden liksom, hun spiste selv, oksygenmetningen var perfekt. Det eneste var at hun fortsatt fikk antibiotika i veneflonen på hånden.

Mandagen kom, og jeg var veeeeldig spent, ble det hjemreise på oss tro? Det ble antydet dagen før at det kanskje kunne være en mulighet. Så denne legevisitten ble veldig spennende. Dagen startet med frokost fra puppen, og en dose antibiotika i armen, og så kom legene for å undersøke henne. Og de var baaare fornøyde, de hørte fortsatt en bilyd på hjertet hennes, den var veldig svak, men tilstede. Men det ble bestemt at ny UL ikke var nødvendig denne dagen, og at vi skulle komme tilbake noen uker senere for å sjekke at hullet var grodd helt.
Hun måtte ha antibiotika noen dager til, men det kunne vi få gjøre hjemme, så da fikk vi endelig dra hjem med en resept i lomma på antibiotika.

Det ble endel venting før vi ble helt utskrevet fra Neo, så klokka ble nærmere 12 før jeg fikk ringt sambo å gitt beskjed om at han måtte komme å hente oss. Han slapp alt han hadde i hendene og kjørte for å hente poden i barnehagen, men han var drittlei av bil og fergekjøring, så han nektet å bli med, men det var helt greit. Bedre at han koser seg i barnehagen enn å kjede seg på tur. Så da måtte farmor hente i barnehagen, noe som var stor stas har jeg fått høre etterpå.. :)

Mandag 1.mars dro vi endelig fra sykehuset. Etter 4 utrolig lange dager på neonatal avdeling. Pleierene som jobber der er fantastiske mennesker, som har tatt utrolig godt vare på oss. De fortjener det aller beste.. Alle som en.. 
Helt fersk!
En times tid gammel. 
Verdens stolteste storebror. 
Sliten mamma og sliten snuppe. 
Lille hjertet mitt. 
Og endelig klar for hjemreise.

 

12 kommentarer:

  1. Hanne og Isabell11. mars 2010 kl. 17:23

    Rørende historie June. Så utrolig glad for at det gikk bra til slutt:) Ta godt vare på det lille nurket, og på store poden som helt sikkert er en veldig stolt storebror..

    SvarSlett
  2. Kjæmpe fint skreve June. Ej e so uendeli gla før at ditte endte godt<3 Kos dokke masse, å nyt kvart ett sekund. Gleda mej super masse til å snart få helse på dokke igjen, å lille tulla for aller første gang<3

    SvarSlett
  3. For en rørende historie! :-) Du er en god mamma! :) Lykke til, nyt hver dag!! Klem

    SvarSlett
  4. Gratulerer så mye. Godt at alt gikk så bra tilslutt.

    SvarSlett
  5. Takk som deler! For en utrolig sterk opplevelse..
    Ønsker dere alt godt - NYT tiden med nybeibi! :D

    SvarSlett
  6. Takk for at du deler, June! Det var litt av en tøff start for dere. Fantastisk godt å høre at det går bra med snuppa nå! Gratulerer og masse lykke til videre!

    SvarSlett
  7. Det var litt av en start dere fikk. Jeg sitter her og tørker tårer. Stor klem!

    SvarSlett
  8. Gud nå står pelsen på hele kroppen gitt! For en rørende historie! Gratulerer med jenta' :)

    SvarSlett
  9. Tusen takk for at vi får dele den store opplevelsen, - overraskelse, angst OG glede!! *Rørt!*

    Kos dere masse og gratulerer med livets under!

    Klem fra Eva Mari :D

    SvarSlett
  10. Tårene renner - takk for at du delte denne opplevelsen med oss.

    Gratulerer såå masse med vesla di!

    SvarSlett
  11. Hjelpes meg førr ei rørende historie!! Skjønne godt det tok sin tid å få den nedskrevet!! Ønsker deg masse kos og lite stress i tiden fremover til sambo kommer tilbake!!

    Stor klem fra Tonutte!

    SvarSlett
  12. Det gikk bra! Herlighet for en lettelse det må ha vært. Nå håper jeg du får tid og anledning til å bearbeide dette heftige opplevelsen. Kos deg med babyen, gutten din og den stolte pappaen.

    Ha en strålende sommer søte deg!

    Ingerid

    SvarSlett

Tusen takk for at du tar deg tid til å legge igjen en hilsen ♡ Jeg setter stor pris på hver eneste en av dem.

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails