..: I nøden trenger man :..

Mannfolk... 

June og Beathe på tur, i fin fis opp på fjellet for å gå tur.. Skulle bare kjøre litt oppover for å gå resten.. 

Joda.. Gikk fint det.. Helt til vi passerte skiltet med "Slutt på brøyta veg". 

Magefølelsen sakk et hakk, men kjørte på alikevel.. 

Helt til jeg kom fram til ei snøfokk som ikke ligna grisen.. 

Og der.. DER sto det en bil.. BOM fast! I snø"storm".. 

Det var hun som kom kjørende fra andre siden av fjellet.. 

Da var gode råd dyre og lommeboka tom. 

Vi slapp ut hundene så de fikk styre seg, mens vi prøvde diverse kjerringråd som visstnok skal være bra greier.. 

Needless to say.. Intet funket.. 

Men hundene koste seg da! 

Etter en stund uten resultater var det rett å slett å resignere... 

Erkjenne det at man måtte få hjelp.. Av en mann.. Eller to.. 

Ganske hardt når man egentlig er av "klare selv" sorten.. 

Men å erkjenne er som kjent første steg til å løse et problem, så det var bare å plukke frem telefonen, og ringe min kjære ektemann, og lete frem den fineste babystemmen man har for å forklare situasjonen.. Hvorfor babystemme funker vet jeg ikke.. Men det gjør det.. 

Og heldigvis er mannen utstyrt med en solid dose samvittighet og medfølelse så han kom fykende med slepetau.. Uten nytte.. For her måtte det traktor til.. 

Men hundene koste seg da! 

Etter at gubben med kompis hadde vært der og ristet på hodet, så pakket vi 4 hunder i bagasjerommet på min bil.. (En Mazda 6 stasjonsvogn! ) 

Satte kursen mot CarveCanemhjemmet for å få hjem hunder og vente på at bilen skulle få bakkekontakt igjen.. 

Men hundene koste seg da! 

Lesson Learned.. 

Sier magefølelsen nei, kan det faktisk være greit å høre etter.. 

♡